Noen psykologer har som oppgave å lage teorier, blant annet om menneskers tanker og handlinger. Noen kristne har sett det som sin oppgave å informere de rundt seg om at psykologi som fag, og psykologer sånn generelt, bør man passe seg litt for. De sier det på en sånn måte at man forstår at de mener at psykologer stort sett er på jordet, sannhetsmessig.
Jeg har alltid lurt på hvorfor. Og nå, etter å ha tatt noen fag selv på psykologisk institutt, lurer jeg fremdeles på hvorfor.
Vi lærte blant annet om fenomenet kognitiv dissonans, som alle mennesker opplever fra tid til annen, i større eller mindre grad. Jeg forventer ikke at du vet hva kognitiv dissonans er, for da jeg hørte det selv for første gang for bare noen få semestre siden, så jeg ut som et spørsmålstegn i flere dager. Helt sant! Jeg var helt krøllete, med en sånn prikk nederst.
Men sånn kort forklart: Vi mennesker søker alltid etter harmoni mellom våre handlinger, holdninger og verdisyn. Hvis vi da gjør noe som for eksempel strider imot det vi tror på, vil det oppstå en dissonans (negativ spenning) i ”hjertet” vårt. Den spenningen vil vi gjerne redusere, for å oppnå harmoni igjen.
Du kan for eksempel tenke deg en unge som stjeler pepperkaker fra kakeboksen som står på kjøkkenbordet. Mamma’n hans har sagt at det ikke er lov å ta kaker uten å spørre, og dermed får han skikkelig dårlig samvittighet når han gjør det likevel. Eller man kan kalle det at det oppstår dissonans i tankene hans (…tanker er altså det samme som kognisjon på fint språk).
For å redusere spenningen kan han da enten forandre handlingene sine, ved å kanskje legge kakene tilbake, eller han kan endre holdningene sine. Han kan for eksempel lage en ny regel for seg selv: ”Mamma sa det ikke var lov å ta kaker fra boksen da den sto i skapet, men NÅ står den jo midt på kjøkkenbordet… Hallooo! Det må da bety at det er greit!” Og så kan vesle Jensemann spise kakene med god samvittighet likevel. Han ville nemlig veldig gjerne ha de pepperkakene, og handlingene tvang han til å endre holdningene sine. For man er helt nødt til å endre en av de to, for å oppnå harmoni og ”fred i hjertet”.
Da jeg leste om kognitiv dissonans var det ingen røde varsellamper i mitt lille kristenhjerte som begynte å blinke, og det hørtes heller ingen alarm fra langt der inne. Jeg syntes rett og slett denne psykologen Festinger hadde forklart dette fenomenet på en aldeles genial måte, og jeg syntes egentlig littegranne at sånn er det helt nødt til å være. Syntes det var et bra bidrag i alle fall!
Så hva da med alle disse valgene vi som mennesker står ovenfor? Vi må jo nærmest daglig bestemme oss for om vi skal gjøre ditt eller datt og hva vi skal mene om dette og hint. Og hvor kommer Gud inn i bildet? Han er jo, i hvert fall ifølge det jeg lærte på søndagsskolen, den som bestemte at vi mennesker skulle ha den beryktede frie viljen, og han må jo ha gjort seg opp noen meninger om hva et slikt ansvar ville føre til. Hvis han er sånn jeg har inntrykk av, hadde han nok allerede den gang da i begynnelsen sett for seg Festinger og hans teori, og kanskje til og med tatt slike ting som kognitiv dissonans med i beregningen. Kanskje er det rett og slett sånn at Festinger oppdaga hemmeligheten til selveste Gud; at det er bare to ting du kan gjøre med den frie viljen; enten la dine holdninger styre det du gjør, eller la det du gjør styre dine holdninger. Stort sett så gjør vi litt av hvert. Man nå lurer jeg videre på: Er kanskje hele dette prinsippet en gave fra Gud, rett og slett et verktøy som hjelper oss når vi skal velge. For alt dette skravlet her har jeg skrevet for å legge et grunnlag for å spørre deg om noe jeg har tenkt en del på i det siste:
Hva er det som skaper ufred i ”hjertet”? Hva er det som gir meg det stikket av gnagende samvittighet? Åpenbart er det når jeg gjør noe jeg vet strider imot min overbevisning. Men i slike tilfeller er det jo man trår til for å stoppe den kognitive dissonansen, og velger å endre sin overbevisning eller si unnskyld for det man gjorde eller noe. Men jeg tenker også litt at hvis man velger riktig løsning på problemet, så får man fred, men hvis man velger feil oppnår man det motsatte. Så hvis man hele tiden strever med å endre holdningene sine til å passe til sin oppførsel, men det allikevel ikke gir ro på innsida, så skulle man kanskje forsøke å endre handlingene sine? Er du med? Kan det være sånn at hvis man lenge nok har gått og bestemt seg for at man har endret holdning, og det likevel ikke hjelper, så er man på feil spor? På den måten kunne jo kognitiv dissonans være en gave fra Gud, en pekepinn på hvilke valg man bør ta.
Eller handler det bare om hvor indoktrinert man er? Og at man alltid vil ha dårlig samvittighet for å gjøre ting som strider imot kristenpietismen, hvis man var offer for den en gang da, uansett hvor mange ganger man sier til seg selv at det bare er menneskebud og pølsevev…
Jeg bare lurer jeg, og det er kanskje ikke så gjennomtenkt. Men dette er en blogg, ikke en bok. Og jeg er ikke professor i psykologi …heldigvis.
