Er kognitiv dissonans en gave fra Gud?

Noen psykologer har som oppgave å lage teorier, blant annet om menneskers tanker og handlinger. Noen kristne har sett det som sin oppgave å informere de rundt seg om at psykologi som fag, og psykologer sånn generelt, bør man passe seg litt for. De sier det på en sånn måte at man forstår at de mener at psykologer stort sett er på jordet, sannhetsmessig.

Jeg har alltid lurt på hvorfor. Og nå, etter å ha tatt noen fag selv på psykologisk institutt, lurer jeg fremdeles på hvorfor.

Vi lærte blant annet om fenomenet kognitiv dissonans, som alle mennesker opplever fra tid til annen, i større eller mindre grad. Jeg forventer ikke at du vet hva kognitiv dissonans er, for da jeg hørte det selv for første gang for bare noen få semestre siden, så jeg ut som et spørsmålstegn i flere dager. Helt sant! Jeg var helt krøllete, med en sånn prikk nederst.

Men sånn kort forklart: Vi mennesker søker alltid etter harmoni mellom våre handlinger, holdninger og verdisyn. Hvis vi da gjør noe som for eksempel strider imot det vi tror på, vil det oppstå en dissonans (negativ spenning) i ”hjertet” vårt. Den spenningen vil vi gjerne redusere, for å oppnå harmoni igjen.

Du kan for eksempel tenke deg en unge som stjeler pepperkaker fra kakeboksen som står på kjøkkenbordet. Mamma’n hans har sagt at det ikke er lov å ta kaker uten å spørre, og dermed får han skikkelig dårlig samvittighet når han gjør det likevel. Eller man kan kalle det at det oppstår dissonans i tankene hans (…tanker er altså det samme som kognisjon på fint språk).

For å redusere spenningen kan han da enten forandre handlingene sine, ved å kanskje legge kakene tilbake, eller han kan endre holdningene sine. Han kan for eksempel lage en ny regel for seg selv: ”Mamma sa det ikke var lov å ta kaker fra boksen da den sto i skapet, men NÅ står den jo midt på kjøkkenbordet… Hallooo! Det må da bety at det er greit!” Og så kan vesle Jensemann spise kakene med god samvittighet likevel. Han ville nemlig veldig gjerne ha de pepperkakene, og handlingene tvang han til å endre holdningene sine. For man er helt nødt til å endre en av de to, for å oppnå harmoni og ”fred i hjertet”.

Da jeg leste om kognitiv dissonans var det ingen røde varsellamper i mitt lille kristenhjerte som begynte å blinke, og det hørtes heller ingen alarm fra langt der inne. Jeg syntes rett og slett denne psykologen Festinger hadde forklart dette fenomenet på en aldeles genial måte, og jeg syntes egentlig littegranne at sånn er det helt nødt til å være. Syntes det var et bra bidrag i alle fall!

Så hva da med alle disse valgene vi som mennesker står ovenfor? Vi må jo nærmest daglig bestemme oss for om vi skal gjøre ditt eller datt og hva vi skal mene om dette og hint. Og hvor kommer Gud inn i bildet? Han er jo, i hvert fall ifølge det jeg lærte på søndagsskolen, den som bestemte at vi mennesker skulle ha den beryktede frie viljen, og han må jo ha gjort seg opp noen meninger om hva et slikt ansvar ville føre til. Hvis han er sånn jeg har inntrykk av, hadde han nok allerede den gang da i begynnelsen sett for seg Festinger og hans teori, og kanskje til og med tatt slike ting som kognitiv dissonans med i beregningen. Kanskje er det rett og slett sånn at Festinger oppdaga hemmeligheten til selveste Gud; at det er bare to ting du kan gjøre med den frie viljen; enten la dine holdninger styre det du gjør, eller la det du gjør styre dine holdninger. Stort sett så gjør vi litt av hvert. Man nå lurer jeg videre på: Er kanskje hele dette prinsippet en gave fra Gud, rett og slett et verktøy som hjelper oss når vi skal velge. For alt dette skravlet her har jeg skrevet for å legge et grunnlag for å spørre deg om noe jeg har tenkt en del på i det siste:

Hva er det som skaper ufred i ”hjertet”? Hva er det som gir meg det stikket av gnagende samvittighet? Åpenbart er det når jeg gjør noe jeg vet strider imot min overbevisning. Men i slike tilfeller er det jo man trår til for å stoppe den kognitive dissonansen, og velger å endre sin overbevisning eller si unnskyld for det man gjorde eller noe. Men jeg tenker også litt at hvis man velger riktig løsning på problemet, så får man fred, men hvis man velger feil oppnår man det motsatte. Så hvis man hele tiden strever med å endre holdningene sine til å passe til sin oppførsel, men det allikevel ikke gir ro på innsida, så skulle man kanskje forsøke å endre handlingene sine? Er du med? Kan det være sånn at hvis man lenge nok har gått og bestemt seg for at man har endret holdning, og det likevel ikke hjelper, så er man på feil spor? På den måten kunne jo kognitiv dissonans være en gave fra Gud, en pekepinn på hvilke valg man bør ta.

Eller handler det bare om hvor indoktrinert man er? Og at man alltid vil ha dårlig samvittighet for å gjøre ting som strider imot kristenpietismen, hvis man var offer for den en gang da, uansett hvor mange ganger man sier til seg selv at det bare er menneskebud og pølsevev…

Jeg bare lurer jeg, og det er kanskje ikke så gjennomtenkt. Men dette er en blogg, ikke en bok. Og jeg er ikke professor i psykologi …heldigvis.

Kids!

Hvis dere ikke blir som barn, kommer dere ikke inn i Guds rike. Ut i fra det utsagnet vil det jo være interessant å se på hvordan barn er, siden de er deres atferd som er nøkkelen til å komme inn i Guds rike. Det er mye man kan si om unger. Jeg har jo studert pedagogikk og der har vi kommet inn på en del, kan du si :-) men hvis jeg skulle plukke ut èn egenskap barn har, som de fleste voksne helt tydelig har mistet, så er det evnen til å la seg distrahere.

Barn glemmer fort. De kan falle å slå seg. Begynne å grine på grunn av det. Men hvis du gir dem en greie å leke med så har de glemt det. Barn kan krangle om noe. Men hvis du gir dem et nytt fokus så er det fort glemt. Ser du hvor jeg vil hen? Det handler om fokus. Det handler om å glemme ting som ligger bak og å strekke seg etter det som ligger foran. Sånn som unger gjør. De fleste unger er ikke sinna lenger enn til når noe nytt og spennende skjer. Men åssen er vi voksne i forhold til det? Vi er sinna dritlenge. Og dere, fjortiser, ikke tro dere er noe bedre… Selv om dere er store unger er dere i hvert fall voksne nok til å være dritsure over så lange perioder at dere ikke lenger kan kvalifiseres til å kalles barn.

Så hva er greia. Hva vil det si å komme inn i Guds rike? Det virker ikke som om Jesus mente etter at man er død. Han snakket om at Guds rike var kommet nær. Altså at det var noe vi kunne få del i allerede her og nå. I dette livet. Hvis man må bli som barn for å kunne komme inn i det, så må det kanskje være fordi innholdet av Guds rike blant annet innebærer lite bitterhet. (Kanskje til og med ikke noe bitterhet!) La ingen bitter rot få vokse opp, oppfordrer Bibelen til. Hvis Bibelen oppfordrer til det, så kan det kanskje være en pekepinn på hvordan det er i Guds Rike.

Jeg er alltid glad. Seriøst. Jeg kan bli deppa og illsint og skuffa og fornærma, men det setter seg ikke så hardt fast. ”Gled dere i Herren alltid!” Oppfordrer Paulus oss til, og det er jammen ikke lett å skjønne åssen man kan fikse å gjøre det. Men seriøst, folkens: Bli som unger! Lær deg å skifte fokus. For Paulus kommer ikke bare med den tilsynelatende håpløse oppfordringen om å alltid være glad. Han kommer med selve løsningen også. Jepp, rett etterpå så står det: ”Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning, og alt som fortjener ros, legg vinn på det.” Det du fokuserer på, er det som fester seg best på netthinna, resten blir bare blurry.

Jeg var litt bekymra i sta. Det kan jo skje. Men det er ingen grunn til å miste fokuset. Vær nå for all del ikke en grunn og lite reflektert gladsaiko, som undertrykker din sorg og klikker på en gladtripp som er hysterisk og uekte. Ikke vær redd. Uten det sure er ikke det søte så søtt. Ikke ha angst for å være lei deg. Det er ikke det dette handler om. Måtte bare si det. Det handler ikke om å tvinge fram noe uekte. Det handler om å finne de tinga som en kan glede seg over her i livet. For de finnes. Og hold fast på det. Prøv å fokusere på det når sorgen prøver å dra deg ned i møkka.

Jeg så en skjønn unge ute i hagen vår i sta. Han tryna i bakken så det sang, men bestefaren hans gav han et nytt fokus, noe annet å kikke på. Det var kommet hvitveis opp rundt et tre. Så, kompis, ok du tryner. Ok, det gjør dritvondt, men det er seriøst hvitveis rundt det treet. Det er du som velger om du vil se det eller ikke. Og det er bare deg i hele verden som kan stille inn fokuset i en annen retning.

Jeg digger hvitveis, da, så det bildet funker for meg. Hvis du digger noe annet, får du kikke deg rundt og se om du finner det.


Inspirert av Matteus 18:3, Markus 1:15, Filipperne 3:13, 4:4+8 og Hebreerne 12:15.

Shallow Chally?

Hvor dyp er jeg? Er jeg egentlig ganske grunn? I forhold til hvem skal jeg måle? Er modenhet relativt?

Jeg har hele livet gledet meg til jeg blir 40 år. Det gjør jeg fremdeles. Det vil liksom være det perfekte tiår, hvor jeg fremdeles har energi og et langt liv foran meg, men samtidig et passe langt nok liv bak meg, sånn at det ligger litt tyngde over mine erfaringer.

Jeg ble skikkelig såra den dagen noen sa om meg: ”Hun er jo ikke så moden…” Som om det forklarte hvor dum jeg hadde vært? Jeg ble så lei meg fordi det jeg aller mest gledet meg til var å bli ansett som moden.

Jeg gleder meg til å være en vis kvinne som i kraft av å bare være meg selv, kan ha masse å gi til andre. Jeg trenger nok enda noen år til å sanke livsvisdom, og jeg kommer garantert ikke til å føle at jeg har sanket nok den dagen jeg fyller 40, men jeg gleder meg likevel til den dagen jeg bare kan le når noen kaller meg umoden. For det er vel først når man ikke lenger tror på de sårene ordene at man ikke blir såra av dem?

Heldigvis er det del år siden jeg fikk den kjipe kommentaren. Det er en hel bachelorgrad siden, faktisk. Jeg får håpe utdannelsen har gitt meg et litt videre perspektiv på ting sånn at jeg snart kvalifiserer til modenhet. Hvis man noen gang kan kvalifisere til det? Modenhet er vel ikke noe man får og har for evig og alltid, men heller noe man utviser innimellom? Og jo oftere man utviser det, jo mer moden blir man kanskje ansett som.

Det er ikke særlig modent av meg når jeg slenger om meg med ”Dust!” og ”Du er så umoden ass!” og ”Du er så dum!” Det skal jeg slutte med. Ingen har fortjent det. Hvem er jeg til å kalle noen det? Jo mer moden man blir, og jo mer man lærer, jo mer skjønner man at man ikke kan. Det er vel kanskje det modenhet handler om? Å være trygg, men ikke ufint selvgod.

Å forstå at modenhet er relativt og at en person også kan ta feil uten å være umoden er modent.

Men så er det også kanskje bedre å være litt umoden enn å være råtten… Haha... Right back at you!!! ...nei nååå var jeg umoden nå! :-)

Lev nå!!!

Folk kommer alltid bort til meg og spør meg: “Chally, hva er hemmeligheten din? Selv om du har masse å gjøre, ser det ut til at du alltid har så bra innstilling. Hvordan greier du det?”
Jeg er ikke akkurat Dalai Lama, men jeg kan jo prøve å gi noen gode råd likevel :-)

Sett i gang å leve, del med deg og ikke glem å slenge med litt tilgivelse og kjærlighet underveis. Du burde begynne å forstå og vise at du er litt mer bevisst på hvor du skal her i livet. Men først og fremst: Begynn å leve nå!

En kompis kom på besøk til meg sist søndag kveld og begynte å grine på skulderen min. Han fortalte meg en så trist historie. Jeg kunne virkelig ikke tro at han ville veve et så tragisk garn for seg selv. Det han hadde å si var så negativt. Jeg sa: ”Hvis jeg hadde hatt en fiolin, så ville jeg spilt…” (hmm… veit ikke helt hvor mye det hadde hjulpet, men det hørtes fint ut der og da, syntes jeg)

Jeg sa: ”Du må sette i gang å leve og gi litt mer. Og vær villig til å gi tilgivelse, for all helbredelse starter med deg selv. Slutt å pipe og klage. Finn fram drømmene dine og puss på dem, gi dem farge og foredle dem til de blir til virkelighet. Livet ditt er et vrak, huset ditt er et kaos og garderoben din er utgått på dato. Alle planene dine bare faller igjennom. Du er overvektig, underbetalt og føler deg ikke verdsatt. Jeg er ingen guru, men jeg forteller deg hvertfall én ting som jeg vet er sant:

Du må begynne å leve, og tenke litt mer på å være litt mer villig til å finne en bedre vei. Ikke heng deg opp i småting. Hold hodet høyt, vær tøff. Og hvis det blir for røft, så fall ned på dine knær og be. Og gjør det hver eneste dag! Så vil du snart føle at du lever.

Den dagen vi blir født, begynner vi å dø. Ikke bruk opp flere minutter av dette livet. Begynn å leve!!! Del dine drømmer og del din latter. Skår noen poeng for det fantastiske livet som venter etter dette. Begynn å bry deg. Begynn å dele. Begynn å prøve. Begynn å smile. Det er jammen best for deg at du begynner å LEVE!!!

.

.

(Fritt oversatt etter Dolly Partons Better get to livin')

Til hjertene

av Gunnar Reiss-Andersen

Glem aldri henne
du aldri møtte, -
som kanskje møter
deg efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.

Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.